Rødt Oslo inviterer til åpent møte i anledning min nye bok Vår korrupte hovedstad.
Panelet vil diskutere hvordan korrupsjonen foregår i Norge, hvem som tar regninga når korrupte aktører tar seg til rette og sist men ikke minst – hvordan kan vi bekjempe korrupsjonen?
I panelet:
• Erling Folkvord, bystyrerepresentant for Rødt.
• Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge.
• Halldor Hustadnes, journalist i Dagbladet.
• Rune Aasen, leder i Oslo Sporveiers Arbeiderforening.
Møteleder: Bjørnar Moxnes, Rødts 1. kandidat i Oslo.
Sted: Litteraturhuset, Nedjma-salen.
Tid: Torsdag 30. juni kl. 18.00.
KJØP BOKA:
Vår korrupte hovedstad er et dypdykk ned i en ukultur der maktelite og rikfolk i Oslo tar seg til rette, mens fellesskapet betaler. Her presenteres en rekke eksempler, der navngitte politikere på kommunalt toppnivå har gitt næringsdrivende fordeler på måter som til tider ligger godt over grensa til det ulovlige. Boka slippes 27. juni og kan kjøpes i forlagets nettbutikk på www.spartacus.no
Bjørn-Inge Larsen ble toppsjef i Helsedirektoratet i 2002, bare et år etter at Per Haugom ble direktør i det nyoppretta Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH).
De to direktørene fulgte hverandre tett i over ni år. I disse åra hadde SAFH utilstrekkelig – og helsefarlig – organisasjon og ledelse i forhold til oppgavene som skulle løses. I disse åra unnlot Helsedirektoratets ledelse å rydde opp.
Fem helseministre unnlot å se at noe var helt galt i etaten som avgjør hvem som blir godkjent til å utøve 29 ulike yrker i helsevesenet. Først etter å ha lest en rekke avsløringer i VG i mai og juni, gikk nåværende helseminister Strøm-Erichsen «tungt inn i materien», som hun selv uttrykte det.
Etterpå ba hun helsedirektør Larsen styre ei gransking av hvordan den samme Larsen hadde evna å føre tilsyn og kontroll med SAFH de siste ni åra.
VG skreiv i går at granskingsrapporten om SAFH – «totalslakter toppledelsen i Helsedirektoratet». Det er ei grei sammenfatning av 98 sider med ni konklusjoner og 26 forslag til tiltak. Men før dette kom på trykk hadde helsedirektør Larsen allerede avlevert dype, velformulerte knebøyninger på Helsedirektoratets nettside:
«Vi har ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp viktige skriftlige innspill fra SAFH».
«Vi burde ha skjøttet rollen vår som etatsstyrer på en annen måte enn det vi har gjort, og vi burde fanget opp signaler om at SAFH ikke fungerte som det skulle, mye tidligere».
Han sa også at SAFHs dyktige medarbeidere dessverre «ikke [har] hatt det systemet og den styringen de fortjener. Det skal vi gjøre noe med nå».
Den totalslakta helsedirektøren forsikra VGs lesere om at han nå «tar grep for å rydde opp». Og helseminister Strøm-Erichsen gjorde det klart at direktør Larsen sitter trygt.
Akkurat i dag er det at all grunn til å understreke det bra arbeidet dyktige medarbeidere i SAFH og Helsedirektoratet gjør. Min kritikk gjelder toppsjefenes veltalende likegyldighet med det store ansvaret samfunnet har betrodd dem.
Jeg skal bare nevne ett eksempel: Filippinske sykepleiere har i mange år bedt om opprydding rundt et rekrutteringsfirma i Oslo. Eieren har i ti år importert sykepleiere fra Filippinene. Ansatte i SAFH tok varslene på alvor og påviste i 2004 blant annet at bedriftseieren hadde forfalska rapporter om det som kalles «veiledet praksis i eldreomsorg». Filippinske sykepleiere må ha slik praksis for å bli autorisert i Norge. VG har beskrevet ett forfalskingstilfelle.
Den SAFH-ansatte som nøsta opp saken, gjorde en god jobb. Ledelsen i SAFH fulgte opp. Direktøren oversendte detaljert dokumentasjon både til eldrebyråden i Oslo, til politiet og til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet fikk bl.a. opplysninger om uregelmessigheter rundt en eksamen i nasjonale sykepleiefag. En daværende høgskolelektor samarbeida alt for nært med eieren av rekrutteringsfirmaet. Brudd på reglene for eksamensavvikling kan ha ført til at sykepleierautorisasjon ble gitt på feil grunnlag.
Likevel gikk det mer enn fem år før Helsedirektoratet henvendte seg til den kritiserte høgskolen. Og jeg tillater meg å tro at det var VGs reportasjer i 2010 og ikke SAFHs grundige dokumentasjon i 2005 som førte til en viss reaksjon.
Dette gjelder pasientsikkerhet. Det gjelder din og min rett til trygg og riktig behandling når vi trenger helsevesenets hjelp. Det blir utrygt å være pasient når ledelsen i Helsedirektoratet i fem år sitter passiv på kunnskap om at flere kan ha fått uriktig sykepleierautorisasjon.
SAFHs direktør burde i 2005 ha vist større handlekraft i sakene om eksamensjuks og attestforfalsking. Men han gjorde i alle fall noe. Ledelsen i Helsedirektoratet gjorde ingenting. Helsedirektoratets passivitet var et signal til SAFH om at intet mer skulle gjøres.
Denne passiviteten var godt nytt for eieren av rekrutteringsfirmaet, og et slag i ansiktet på de sykepleierne som forgjeves har strevd for å få seriøse forhold for filippinske sykepleiere som søker arbeid i Norge. Mange av de filippinske sykepleierne som gjør en utmerka jobb i Norge, har i 2010 hatt ubehagelige opplevelser etter medieomtale av dette rekrutteringsfirmaets uryddigheter. Hadde Helsedirektoratet rydda opp i 2005, hadde de sluppet dette ubehaget.
Dagens Medisin rangerte har flere ganger rangert helsedirektør Bjørn-Inge Larsen som den mektigste i Helse-Norge. I 2009 ble han bare nummer to, etter Bjarne Håkon Hanssen. Det blir spennede å se om han gjenerobrer topplassen når han nå har ansatt den avgåtte SAFH-direktøren som ny seniorrådgiver.
● I Altea-saken brøt eldrebyråden loven hver dag fra 2006.
● Holdt konsulentavtaler skjult for bystyret. Mer enn 30 millioner er tapt.
● Eldrebyråden fortjener ikke folkets tillit.
Oslos eldrebyråd Sylvi Listhaug (Frp) leverte nylig et forsvar mot mistillitsforslaget fra A, SV og Rødt: Det som gikk galt i Altea-saken «sorterer under byråden for byutvikling». Frp-byråden gir tre medansvarlige Høyre-byråder skylden for et Frp- prosjekt der mer enn 30 millioner er tapt.
Lovbrudd hver dag
Listhaugs selvforsvar er ei grei begrunnelse for mistillit til hele byrådet. Kommuneloven sier nemlig at byrådet skal sørge for at hele kommunens virksomhet skal drives lovlig «og at den er gjen-
stand for betryggende kontroll.» I Altea-saken brøt Listhaug loven hver dag fra hun ble eldrebyråd i januar 2006.
Pengeslukets bakgrunn er enkel: Først fikk Frps Carl I. Hagen gjennomslag i Stortinget for at Husbanken skulle gi store tilskudd til bygging av norske sykehjem i Spania. Våren 2005 fikk så Frp med seg Høyre på at Oslo skulle sette Hagens kongstanke ut i livet.
Resultatet er like enkelt: Bare for de pengene Oslo bystyre i fjor bevilget til å dekke en del av tapet i Altea, kunne hjemmetjenestene i hovedstaden i stedet ha gjennomført 1 556 flere hjemmebesøk hver eneste uke i 2009. Sylvi Listhaug overtok som eldrebyråd etter Margaret Eckbo for drøyt fire år og åtte måneder siden. Med et oppsummerende tilbakeblikk kan mistilliten begrunnes slik:
Byråd Listhaug overtok et Altea-prosjekt som hennes forgjenger utelukkende bygde på muntlige avtaler med et særdeles tvilsomt nettverk av spanske høyrepolitikere.
Like etter at Listhaug ble eldrebyråd inviterte hun derfor noen av de spanske høyrepolitikerne med ektefeller på studietur til Oslo. Håpet var at luksuriøse kommunale middager i Continentals Anden etage og Statholdergaarden og gode opplevelser på Holmenkollsøndagen skulle påvirke dem til å gi byggetillatelse.
Dokumenter fra forberedelsene gjenspeiler Frps håp. Da Rødt sørget for at dette ble kjent i august 2009, påsto byrådet at tidligere ordfører Per Ditlev Simonsen – og ikke byråd Listhaug – hadde invitert de spanske gjestene. Byrådet ga ordføreren skylden for å frita Listhaug fra ansvaret for brev hun selv skrev under.
Hemmeligholdt
På oppdrag fra byrådet, men i strid med kommunens rettsinstruks, leide Omsorgsbygg inn en spansk advokat som til nå har kostet 3 millioner. Byrådet hemmeligholdt dette da de la fram saken for bystyret i august 2006.
Omsorgsbygg inngikk 2. november 2005 en ulovlig konsulentavtale med Magnus Dahlberg, en sentral person i det spanske nettverket. Byrådet holdt dette skjult for bystyret.
I desember 2005 ga byrådet et skriftlig tilbud til Altea om å overta deler av den spanske byens fremtidige eldreomsorgsutgifter. Byråd Listhaug har holdt dette skjult for bystyret.
Oslo kjøpte den ubebyggelige landbrukstomten utafor Altea uten å innhente takst. Det var brudd på Oslos innkjøpsregler. Da Listhaug ble byråd i januar 2006, var bare halve kjøpesummen betalt, og Oslo hadde helt fram til oktober 2006 en avtalefestet rett til å få pengene tilbake. Byrådet skjulte tidsfristen og for bystyret.
Oslo betalte et momsfritt «honorar» på 1,1 mill. til to Madrid-advokater som hjalp nettverket med tomtesalget. Det kan ha vært »svart» betaling og var i alle fall medvirkning til moms-unndragelse i Spania.
Etter en fingert anbudskonkurranse fikk Magnus Dahlberg fra Altea-nettverket 5,6 millioner for prosjekt- og byggeledelse på tomten der Listhaugs kostbare «grunnstensnedleggelse» ble
eneste aktivitet. Oslo ga Dahlberg et forskudd for å anskaffe bolig og kontor!
Vedtok usannhet
Byrådet varslet ikke politiet om lovbruddene da Oslos prosjektleder endelig fikk stanset pengestrømmen fra bykassen til Magnus Dahlberg.
Eldrebyråd Listhaug unnlot å varsle bystyret da hun visste det ble umulig å bygge sykehjemmet innenfor fristen for Husbank-tilskuddet.
Eldrebyråden fikk i april 2008 skriftlig beskjed om at Oslo fortsatt ikke engang hadde byggetillatelse. Likevel sendte byrådet 15. mai 2008 ei melding til bystyret om at «bygging av rehabiliteringssenter i Spania er igangsatt.» Byrådet vedtok en usannhet mot bedre vitende.
Byråd Listhaug unnlot i flere år å journalføre mer enn 150 av Altea-dokumentene. Med dette bruddet på arkivloven prøvde hun i det lengste å hindre bystyret innsyn i det som bare kan betegnes som eldrebyrådens hemmelige Altea-arkiv.
Det kreves betydelig Frp-toleranse – eller likegyldighet med bruken av skattepengene våre – for å mene at en slik eldrebyråd og et slikt byråd fortsatt fortjener bystyrets og folkets tillit.
Oslos eldrebyråd Sylvi Listhaug (FrP) har levert et oppsiktsvekkende svar på mistillitsforslaget frå A, SV og Rødt. Til Aftenposten sa hun 30. september at det som har gått galt i Altea-saken «sorterer under byråden for byutvikling». Slik prøver FrP-byråden å gi medansvarlige Høyre-politikere eneansvaret for at FrP satte i gang et prosjekt der mer enn 30 eldreomsorgsmillioner til nå er sølt bort til null nytte for Oslos gamle. Her følger Rødts begrunnelse for mistillitsforslaget.
Listhaugs «forsvar», er en begrunnelse for at hele byrådet fortjener mistillit. Kommuneloven sier nemlig at byrådet skal sørge for at hele kommunens virksomhet «drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll». I Altea-saken har Listhaug brutt loven hver dag fra hun ble eldrebyråd 18. januar 2006 og til Altea-prosjektet ble skrinlagt høsten 2009.
Bakgrunnen er enkel: I Stortinget var FrPs Carl I. Hagen i flere år en pådriver for at staten gjennom Husbanken skulle gi store tilskudd til bygging av sykehjem i Spania. Våren 2005 fikk FrPs eldrebyråd i Oslo med seg Høyre på å sette Hagens kongstanke ut i livet.
Resultatet er like enkelt: Bare de pengene som Oslo bystyre 7. desember 2009 bevilga til å dekke en del av Oslos tap i Altea, ville vært nok til at heimetjenestene i Oslo kunne ha gjennomført 1 556 flere heimebesøk hver eneste uke i 2009.
13 grunner for mistillit:
1. FrPs eldrebyråd bygde hele saken på muntlige avtaler med et nettverk av spanske høyre-politikere. Byråd Eckbo bekrefta i høringa 17. mars at hun bygde tomtekjøpet på et muntlig løfte fra varaordfører Jacinto Mulet, den antatte hovedmannen i nettverket.
2. På oppdrag fra byrådet engasjerte Omsorgsbygg en spansk advokat – som hittil har kosta 3 millioner – i strid med kommunens rettsinstruks. Byrådet holdt dette skjult for bystyret da de la fram saken i august 2006.
3. For å gjennomføre en intensjonsavtale med eldrebyråden, inngikk Omsorgsbygg 2. november 2005 en ulovlig avtale med Magnus Dahlberg, en av de sentrale aktørene i det spanske nettverket. Byråd Listhaug hjalp i 2006 til å holde lovbruddet skjult for bystyret.
4. I desember 2005 ga byrådet et skriftlig tilbud til Alteas lokalpolitikere om at Oslo om noen år skal overta deler av den Alteas eldreomsorgsutgifter. Byråd Listhaug holdt tilbudet skjult da hun la fram Altea-saken for bystyret.
5. På fullmakt fra byrådet kjøpte Omsorgsbygg i desember 2005 ei ubebyggelig landbrukstomt utafor Altea uten å innhente takst. Dette var brudd på Oslos innkjøpsregler. Listhaug ble byråd 18. januar 2006. Da var bare halvparten av kjøpesummen for den ubrukbare tomta betalt, og Oslo hadde avtalefesta rett til å få pengene tilbake helt fram til oktober 2006. Byrådet unnlot å orientere bystyret om denne retrettmuligheten. Listhaug bagatelliserte sitt eget ansvar da hun 29. september sa til NTB at «da jeg kom inn i 2006, var allerede tomten bestemt og prosjektet i gang».
6. Byrådet godtok ei irregulær betaling av et momsfritt «honorar» på over 1,1 millioner kroner til to Madrid-advokater som hjalp nettverket med å ordne tomtesalget. Dette kan ha vært såkalt «svart» betaling og var i alle fall medvirkning til brudd på spansk momslovgiving.
7. En fingert anbudskonkurranse i mars 2006 førte til at Magnus Dahlberg fra Altea-nettverket fikk utbetalt til sammen 5,6 millioner for prosjekt- og byggeledelse på den ubebyggelige tomta.
8. Verken Listhaug eller andre i byrådet varsla politiet om lovbruddene da de i april 2007 fikk vite at Oslos prosjektleder endelig hadde fått stansa pengestrømmen fra bykassa til Magnus Dahlberg. Dette bidrar til at lovbrytere unngår straffereaksjon.
9. Byråd Listhaug unnlot å varsle bystyret da det var klart at det ble umulig å bygge sykehjem i Altea innafor den fristen som gjaldt for tilskuddet fra Husbanken.
10. Byrådet serverte 15. mai 2008 rein løgn for bystyret og opplyste at «bygging av rehabiliteringssenter i Spania er igangsatt». Eldrebyråd Listhaugs kontor fikk kort tid før dette møte skriftlig beskjed fra prosjektleder om at Oslo fortsatt ikke en gang hadde fått byggetillatelse. Både Sylvi Listhaug og tre andre av dagens byråder deltok i byrådsmøtet som vedtok å gi bystyret usann informasjon.
11. En av Sylvi Listhaugs første embetsgjerninger som eldrebyråd var å invitere spanske høyrepolitikere med ektefeller på studietur til Oslo til Holmenkollhelga i mars 2006. Målet var å påvirke dem til å gi byggetillatelse på den nyinnkjøpte tomta. Da Rødt sørga for at dette ble kjent i august 2009, sendte byrådet ut ei usann pressemelding om at tidligere ordfører Per Ditlev-Simonsen – og ikke byråd Listhaug – hadde invitert de spanske politikerne. Det er lite tillitvekkende at byrådet også på dette punktet skylder på andre for å frita Listhaug fra ansvaret for brev hun selv har signert.
12. 17. juni i fjor fikk byrådet et pålegg fra bystyret om å gi en grundig orientering til bystyret om Altea-saken senest i september 2009. Den nye direktøren i Omsorgsbygg laga raskt en slik redegjørelse, men byrådet unnlot å legge den fram for bystyret. Kanskje fordi den var for åpenhjertig og tydelig om feil som var gjort?
13. Byråd Listhaug har brutt arkivloven og unnlatt å journalføre mer enn 150 av dokumentene i Altea-saken. Hun prøvde i det lengste å hindre at bystyret fikk innsyn i det som bare kan betegnes som byråd Listhaugs hemmelige Altea-arkiv.
Lista over byråd Sylvi Listhaugs og andre byråders brudd på lov og god forvaltningsskikk er lenger enn dette. En skal ha stor FrP-toleranse for å mene at en slik eldrebyråd fortjener fortsatt tillit.
Statsråd Navarsete får berettiga kritikk for gåva ho mottok frå eit Røkke-firma. Navarsete sørga ikkje ein gong for å føre opp gåva i økonomiregisteret på Stortinget. Men korfor skaper nokre gåver debatt mens andre vert forbigått i stillhet?
Blant norske kapitalistar er Kjell Inge Røkke ein av dei dyktige alliansebyggjarane. Med varierte metodar har han bygd nettverk blant sentrale politikarar i meir enn 15 år. Samtidig må det akkurat no vere lov å minne om at andre har haldi større gåver utafor registeret i Stortinget utan at det har skapt mediestorm.
Sommaren 2000 inviterte Atle Brynestad – som den gongen var eigar av Smart Club, Glasmagasinet, fotballklubben Lyn og mykje anna – den nyvalde leiaren av Oslo Høgre og sambuaren hans med på ei vekes luksuscruise i Middelhavet. Gåva til dei to hadde ein marknadsverdi på rundt 100.000 kroner.
På den tia var Atle Brynestad ei stigande stjerne på den økonomiske himmelen. Han delte ut gratisbilletane til båtturen i Middelhavet kort tid etter at byråd Horntvedt (H) gjennom eit muntleg, upublisert vedtak hadde stansa kommunal sjukeheimsplanleggjing på Midtåsen i Nordstrand bydel. Nokre veker etter cruiset starta Høgre-byrådet eksklusive forhandlinger med eit Brynestadfirma. Resultatet vart at Brynestad – i strid med Lov om offentlige anskaffelser – fekk ein ekstremt lønsam 20 årig avtale med Oslo kommune om å leige ut eit bygg han planla å byggje på ei statseigd tomt som han planla å kjøpe.
Viss den daverande leiaren i Oslo Høgre hadde ført opp den rause gåva frå Brynestad i registeret, hadde vi kanskje fått ein offentleg debatt om den slags gåvepraksis til riktig tid, det vil si før Oslo bystyre vedtok leigekontrakten med Brynestad.
Et år etter at jeg sist holdt appell i en demonstrasjon for søskenparet Abbas og Fozia Butt er situasjonen deres like fortvila. 7. juni holdt jeg denne appellen i en støttemarkering utafor Stortinget.
Kjære medmennesker! Kjære venner av Abbbas og Fozia! Aller først: En stor takk til dere i støttekomiteen.
Da jeg stod her for ett år sia, hadde jeg et håp om at justisminister Knut Storberget ville trykke på de knappene og på de statsrådskollegene det var nødvendig å trykke på. Men jeg tok feil.
Knut Storberget har dessverre brukt det siste året til å bevise om att og om att at han har blitt «hardere i klypa» – for å bruke hans egne ord – mot utlendinger som han vil kaste ut av landet.
Denne fiendtlige politikermentaliteten rammer også Abbas og Fozia, to heilt alminnelige ungdommer fra Holmlia, som i likhet med mange andre bar og unge i denne byen har opplevd en barndom prega av at verken mor eller far var istand til å ivareta dem slik vi syns foreldre bør gjøre. Heldigvis har de tverrpolitisk støtte fra Bydelsutvalget og fra lokalmiljøet. Dette sier mye om kvalitetene i miljøet på Holmlia.
Men for Knut Storberget og andre statsråder som skal være «hardere i klypa», går det visst ikke an å vise medmenneskelighet mot ungdommer med ikke-norske foreldre.
Jeg tror denne fiendtlige holdninga fikk skikkelig grobunn blant rikspolitikere da Stortinget for mange år sia innførte systematisk forskjellsbehandling av de som opprinnelig er utlendinger:
Utlendingsloven fikk en paragraf som slår fast at:
«En utlending som har permanent oppholdstillatelse kan utvises» når vedkommende er dømt «for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer.» (Dette er § 68 i dagens lov.)
Det betyr ingenting om straffen du ble idømt var minimal. Viss strafferamma er minst to år, kan du ilegges en livsvarig tilleggstraff, uavhengig av hvor mange år du har hatt permanent oppholdstillatelse i Norge.
Dette er lovfesting av forskjellsbehandling, av diskriminering, av tilleggsstraff som splitter familier og i mange tilfeller er personlig ødeleggende. Dessverre står dagens regjering samla bak dette.
Det er ikke denne paragrafen som brukes mot Abbas og Fozia. Men jeg tror de rammes av den generelle fiendtligheten mot de som kalles «utlendinger» når staten på nytt og på nytt straffer dem for feil som mora deres gjorde for nesten 20 år sia.
Politiet overså fastlegens råd om at de burde ta hensyn til at mora deres var sjuk. Etter tvangssending ut av Norge, døde hun av sjukdommen i Pakistan i 2007.
Ettersom vi liker å se på Norge som et sivilisert land, skulle vi kanskje tro at den norske staten ville behandle Holmlia-ungdommene Abbas og Fozia som enkeltindivider. Etter at de kom tilbake til Norge burde de blitt behandla som to barn med individuelle rettigheter etter FNs barnekonvensjon, seinere som to ungdommer og i dag som to unge voksne, fortsatt med individuelle rettigheter.
Og hvem er så denne staten som konsentrerer seg om å straffe Abbas og Fozia for moras feil? Når ingen statsråd griper inn, har Utlendingsnemnda uinnskrenka myndighet til å være staten. Og i Abbas og Fozias sak består utlendingsnemda av én enkeltperson. Regjeringa lar denne personen være staten og fortsette å straffe Abbas og Fozia for moras feil.
Personen heter Per Olav Flatabø. Han deler ut straff og avgjør skjebner uten å kalle inn nemda. Ordet Uutlendingsnemda er staffasje som gir et falskt inntrykk av at mange personer har gjort ei omfattende, skjønnsmessig vurdering. Rødt meiner Utlendingsnemnda må avvikles fordi den er en trussel mot rettssikkerheta.
Men mannen som i denne saka er staten fortjener også omtale. Da han drev advokatpraksis, sa Displinærutvalget i Advokatforeningen at «Advokat Per Flatabø har brutt god advokatskikk ved å gi uforsvarlige råd».
I mars 2005 ble han dømt til å betale en klient 1,3 millioner i erstatning. Saksdokumentene i Flatabø-sakene er trist lesning for de som forutsetter en høy etisk standard hos advokater.
Og det er kanskje ikke rart han la ned advokatpraksisen og søkte seg jobb i Utlendingsnemnda. Der slipper han jo å bli dømt til å betale erstatning for feil han måtte gjøre. Rødt syns ikke en slik person egner seg til å være både saksbehandler og eneveldig dommer, slik Per Flatabø er i saken til Abbas og Foziua. Hittil har regjeringa latt Flatabø styre saka til Abbas og Fozia etter regelen om at barn skal straffes for foreldres feil eller ugjerninger. Det rettsprinsippet kjenner vi fortsatt fra Det gamle testamentet.
La oss styrke støttearbeidet for Abbas og Fozia Butt slik at regjeringa blir tvunget til å rydde opp og slik at søskenparet snart kan leve i frihet i Norge, slik som andre Holmlia-ungdommer.
Landsorganisasjonen av tyrkiske foreninger i Norge er blant de som sterkest reagerer på det israelske angrepet på nødhjelpsskipene i Freedom Flotilla natt til 31. mai. Aftenposten skrev lørdag at de ni døde fra Mavi Marmara nå er obusert. Aftenposten skrev at fem døde på grunn av pistolskudd mot hodet: «Pistolen ble avfyrt mellom to og fjorten centimeter fra offerets hode» sa dr. Haluk Ince til CNN etter obduksjonen. I appellen jeg holdt utenfor Stortinget etter de tyrkiske foreningenes demonstrasjon, prøvde jeg å sette denne hendelsen inn i en større sammenheng.
Israel har begått enda ei fryktelig forbrytelse. Isarelske marinejegeres angrep på nødhjelpsskipet Mavi Marvara i internasjonalt farvann natt til mandag, var en ny type statsterrorisme. Ingen stat har tidligere gjort noe tilsvarende. Mavi Marvara seiler under tyrkisk flagg og Israels angrep var en krigshandling mot Tyrkia. Tre andre skip med tyrkisk flagg, et skip fra Hellas og et fra England ble angrepet samtidig.
Andre stater kan ikke begå slike forbrytelser uten å bli straffa. Men la oss huske at 1,6 millioner palestinere i Gaza hver eneste uke opplever den samme israelske terroren som de 700 ble utsatt for natt til mandag. Israel driver ikke tilfeldig terror. De har et tydelig mål: Israel vil med drap og terror skremme Palestina-venner over hele verden fra å delta i de framtidige solidaritetsmarkeringene som trengs for å få slutt på blokaden av Gaza. La oss love hverandre at vi ikke lar oss skremme til passivitet.
La oss sørge for at mange blir med i den neste frihetskonvoien til Gaza. Israel har starta en krig mot verdenssamfunnet. La oss sammen sørge for at de taper den krigen.
Israels statsterror er ikke basert på tilfeldigheter. Husk det som skjedde i landsbyen Deir Yassin 9. april 1948. Deir Yassin var en fredelig, palestinsk landsby utafor Jerusalem. Landsbyen lå i det som etter FNs daværende delingsplan fortsatt skulle være palestinsk. Staten Israel var enda ikke oppretta. På formiddagen 9. april gikk væpnede menn fra den sionistiske kamporganisasjonen Irgun til angrep. Lederen av Irgun het Menachem Begin.
Irguns mordere drepte flere enn 100 sivile. Mange overlevende ble plassert på lastebiler. Irgun viste dem fram på en rundtur i bygatene i Jerusalem før de kjørte utenfor byen og skjøt dem. På en pressekonferanse dagen etter hevdet Irgun at de hadde tatt 254 liv, men dette var trolig en overdrivelse.
Menachem Begin har senere sagt at skildringene av Irguns nedslakting i Deir Yassin påvirka arabere over hele landet. Grepet av en grenseløs frykt flykta de for å berge sine liv. Det utviklet seg til en ukontrollerbar, panikkartet masseflukt. Begin mente dette var bra og skrev seinere:
«Arabs throughout the country, induced to believe wild tales of ‘Irgun butchery’ were seized with limitless panic and started to flee for their lives. This mass flight soon developed into a maddened, uncontrolled stampede. Of the almost 800,000 who lived on the present territory of the State of Israel, only some 165,000 are still there. The political and economic significance of this development can hardly be overestimated.» (The Revolt: Inside Story of the Irgun, første gang utgitt på engelsk i 1951)
Irgun-lederen Menachem Begin, mannen som skrev disse ordene, ble Israels statsminister i 1977. Norge ga ham Nobels Fredspris året etter.
Norge har ei svart historie med støtte til de sionistiske lederne helt fra før staten Israel ble oppretta. FNs første generalsekretær Trygve Lie, drev et dobbeltspill bak FNs rygg. Det var ukjent i Norge til NRK-medarbeideren Odd Karsten Tveit i 1996 påviste det i boka Alt for Israel. På 1950-tallet sørga en annen Arbeiderpartipolitiker, Jens Christian Hauge, for at Israel fikk tungtvann fra Norge slik at de kunne utvikle egne atomvåpen.
Oslo-avtalen fra 1993, som mange håpet ville føre fram de første åra, har ødelagt uendelig mye for palestinerne. Men norsk støtte til israelsk ekspansjonisme nådde et nytt nivå i 2006. I et brev til USAs utanriksminister Condoleezza Rice i januar 2006 erklærte utenriksminister Støre at:
«Norge aktivt støtter Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare [defendable] grenser.»
Direktør Nils A. Butenschøn ved Institutt for menneskerettigheter påpekte at Gahr Støres brev til statsråder i USA og Israel markerte ei endring av norsk utenrikspolitikk:
«Slik Støres brev er formulert, uttrykker de et syn på konflikten som ligger tett opp til Sharon-Bush-prinsippene for en løsning, en posisjon på siden av FN og folkeretten, og som ingen tidligere norsk regjering meg bekjent offisielt har stått for.» (Aftenposten 15. Januar 2006)
Dette betyr at Israel til forskjell fra alle andre stater skal ha en ensidig og suveren rett til å fastsette sine egne grenser. Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre er den eneste norske utenriksminister som offisielt har hevdet dette på vegne av Norge.
Det er på høy tid at den norske regjeringa slutter å være en støttespiller for Israel. Et enkelt og sjølsagt skritt burde være at Norge oppretter diplomatiske forbindelser med sjølstyreregjeringa i Gaza. Den er resultat av et lovlig valg i 2006. Fortsatt norsk isolasjon av sjølstyreregjeringa i Gaza betyr fortsatt støtte til krigsstaten Israel.
En formell anerkjennelse er ikke mulig ettersom Gaza ikke er en stat. Men den norske regjeringa kan beslutte å oppretter et diplomatisk kontor i Gaza og gjenoppta samtaler med Hamas om hvordan blokaden av Gaza skal oppheves. Hvis utenriksminister Støre gjør dette, blir det kanskje ikke nødvendig å følge Tyrkias eksempel og utvise den israelske ambassadøren fra Norge. I en slik situasjon kan det godt hende at han forlater Oslo frivillig.
Israel må møtes med tiltak som virker. Derfor leverte Rødt den 2. juni et forslag til Oslo bystyre om at Oslo kommune skal gjennomføre en fullstendig boikott av Israel. Vi håper andre partier følger eksemplet og at vi sammen kan skape ei brei boikottbevegelse over hele Norge.
Nå trenger Palestina all den støtte vi kan mobilisere. La oss love hverandre at vi sammen skal trappe opp solidaritetsarbeidet for Palestina. Norge må opprette diplomatiske forbindelser med sjølstyreregjeringa i Gaza! Blokaden av Gaza skal heves!
Mandag skulle jeg egentlig vært om bord på et av skipene i Freedom Flotilla, frihetsflåten, som hadde som mål å bryte den israelske blokaden av Gaza. Slik gikk det ikke. Skipene, som var lastet med medisiner, skolesaker og utstyr til gjenoppbyggingen av det utbombede området, ble bordet av israelske kommandosoldater som tok livet av ni sivile nødhjelpsaktivister.
– To personer er bekreftet døde. Jeg må ta neste telefon.
Greta Berlin i kampanjeledelsen var ordknapp, presis og rolig da hun besvarte spørsmål over telefonen her i Larnaca litt før klokka sju norsk tid mandag morgen. Greta beholdt fatningen.
Sjøl satt jeg ganske lamslått på hotellet i Larnaca sammen med Aftenpostens Midtøsten-korrespondent Jørgen Lohne. Vi var begge blant de drøyt 20 som fredag, lørdag og søndag ble stoppa av både gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske myndigheter da vi skulle dra ut til skipet 8000 for å bli med Freedom Flotilla til Gaza. I gruppa vår var det parlamentarikere fra Irland og Tyskland. Skipets navn er tallet på palestinske fanger i israelske fengsler.
Min første tanke var: Er noen av de som satt rundt bordet på planleggingsmøtet vårt på torsdag, blant de døde? Jeg veit fortsatt ikke svaret. Hva har skjedd med Victoria Strand, Henning Mankell og riksdagsmedlem Mehmet Kaplan som jeg så gå om bord i Challenger 1 på lørdag ettermiddag?
Dødstallene økte i de neste timenes nyhetsmeldinger. Men da jeg satt på flyet tilbake til Oslo var Gretas korte melding det eneste jeg visste sikkert.
Israel innførte absolutt militærsensur da de starta angrepet mot Freedom Foltilla. Totalforbud for alle israelske medier mot å omtale antall døde og skadde. Helt umulig å oppnå kontakt med de som er om bord. Israelske kommandosoldater beslaglegger jo straks alt kommunikasjonsutstyr både hos døde, skadde og overlevende.
Jeg opplever dette som en helt absurd og utenkelig situasjon. Israel har i internasjonalt farvann gått til full krig mot sjøfolk og 700 sivile palestinavenner på sivile nødhjelpsskip. Et planlagt blodbad etter beslutning fra en regjering! På internett ser jeg en israelsk minister som «beklager» at mange er døde. Tanker og følelser blir bare kaos.
Noe slikt tror jeg aldri før har skjedd. Jeg tenker at nå gjelder det å prøve å bevare roen, på samme måte som Greta klarte tidlig mandag da dødsmeldingene kom. Men det er vanskelig.
Men når jeg tenker meg om, skjønner jeg jo at det som kjente og ukjente palestinavenner fra 50 land opplevde i morgentimene i går, og som de fortsatt opplever under transport til israelsk fengsel eller fangeleir, det er jo den virkeligheten som Gazas 1,6 millioner sivile befinner seg i hele tiden.
Min oppfordring til deg som leser dette:
La ikke fortvilelsen og forbannelsen lamme deg. Bli med og styrk solidaritetsarbeidet for palestinerne. Nå må vi sammen kreve at også den norske regjeringen gjør noe som den israelske krigsstaten forstår.
Diplomatisk anerkjennelse av sjølstyreregjeringa i Gaza er et av de første svarene som bør komme fra den norske regjeringen. La ingen formaliteter forhindre at den norske regjeringen nå erklærer at den ønsker diplomatiske forbindelser med regjeringa i Gaza. Dette svaret må komme raskt.
Det er på tide å reise krave om at Stoltenbergs regjering iverksetter de sterkeste diplomatiske og økonomiske sanksjoner som finnes mot den israelske staten.
La oss også starte arbeidet med å forberede en ny Freedom Flotilla for å vise at Palestina-venner over hele verden ikke lar seg terrorisere til passivitet og taushet. Gazas sivile har vært under israelsk blokade siden 17. september 2007. De trenger at alle former for støttearbeid og solidaritetshandlinger trappes opp.
Torsdag skal jeg være med i Nrk 1-programmet Debatten som sendes fra Litteraturhuset og denne gangen kommer til å handle om Israel, Palestina og Freedom Flotilla. Se Debatten på Nrk 1 kl. 21.30 torsdag.
Noen hyggelige italienske aktivister har gjort et enkelt videointervju med meg, der jeg snakker litt om Norges rolle i forhold til Palestina. Kvaliteten er ikke den beste og det er heller ikke min engelsk, men innholdet i filmen er likevel verdt å få med seg.
Jeg kommer tilbake med oppdateringer fra solidaritetsflåten som forsøker å ta seg til Gaza.
Om kort tid møtes ni skip i Middelhavet for å sette kursen mot Gaza. De kommer fra ulike kanter av Europa og har ett felles mål: Den snart tre år lange israelske blokaden av Gaza må oppheves. Hvis alt går som det skal, vil jeg befinne meg om bord når skipene når Gaza.
Flere mindre skip har tidligere seilt mot Gaza. Fem av dem nådde fram til den utbombede palestinske havna, mens tre ble stansa av israelske marinefartøyer. Men en så tallrik flåte med såpass store skip har aldri tidligere prøvd å nå den blokaderammede byen.
Flere internasjonale kampanjer gjort felles sak. Dr. Arafat Shoukri, palestiner som er bosatt i London, leder The European Campaign to end the siege of Gaza. Også den svensk-greske kampanjen Ships to Gaza er solid representert.
Utallige solidaritetsgrupper er med. Palestinske støttespillere i 60 land har vært med på forberedelsene. Det første skipet, «Rachel Corrie», kasta loss fra Irland allerede 14. mai. Det er oppkalt etter ei ung amerikansk jente som døde under en israelsk bulldoser i 2003. Sammen med andre europeiske aktivister prøvde hun å hindre israelsk ødelegging av palestinske hus og oliventrær.
Dette skipet ble utrusta blant annet gjennom samarbeid mellom Palestina-venner i Malaysia og Irland. De andre skipene er fra Kuwait, Algerie, Hellas, Tyrkia og Storbritannia. Snart er alle skipene samla og kan sette kursen mot Gaza. Nøyaktig når det skjer, er usikkert. Å samordne så mange skip og så ulike skipstyper er ikke enkelt.
Jeg var så heldig å bli invitert med på denne spektakulære aksjonen. Jeg fikk tilbudet etter at en delegasjon fra The Euopean Campaign to end the siege of Gaza mislyktes med sitt Oslo-besøk og med invitasjonene til flere av stortingspartiene. Noen norske Palestina-aktivister fra Hamar og Elverum er med. Men Norge skiller seg ut ved at ikke en eneste stortingsrepresentant har blitt med. Dermed gikk tilbudet videre til meg som i alle fall er tidligere stortingsrepresentant.
Jeg får mange spørsmål om hva som er så spesielt med Norge. Hvorfor er ikke norske parlamentarikere med, når så mange andre nasjonalforsamlinger er representert? Alle jeg møter i dette miljøet kjenner jo til Oslo-avtalen og veit hvor stor skade den har gjort for palestinernes sak. De forundres når jeg forteller at alle de norske partiene utenom Rødt støttet Oslo-avtalen den gangen den ble inngått. Men jeg blir svar skyldig når jeg skal prøve å forklare hvorfor ikke parlamentarikere fra Norge deltar.
Den israelske hæren starta den totale blokaden av Gaza 17. september 2007, 18 måneder etter parlamentsvalget i de sjølstyrte palestinske områdene. Internasjonale observatører godtok valget. Men valgresultatet ble «feil», sett med israelske og amerikanske øyne. Hamas vant parlamentsflertallet. Det er ikke så mange som er oppmerksom på at 15 av de nyvalgte Hamas-representantene er kristne.
Ingen annen militær blokade av en sivilbefolkning har vart så lenge. Men Gazas modige befolkning lar seg ikke sulte vekk.
Denne lille flåten som snart er på veg, er ikke mer enn et lite nålestikk mot en av verdens mest brutale og effektive krigsmaskiner. Men jeg håper den kan oppmuntre mange til å legge krefter inn i arbeidet for øke presset mot Israel slik at blokaden må heves.
I pose og sekk (2008), med Anne Kathrine Eckbo og Espen Mathisen. Boka gir et innblikk i hvordan advokater og politikere har misbrukt formuen i Eckbos legater til egne formål uten at offentlige myndigheter har reagert.
Operasjon Heilomvending (2007). I denne boka ser jeg på hva de rødgrønne partiene sa ved valget i 2005 og hva de faktisk gjorde i løpet av de neste to åra.
Urent farvann (2006). Boka tar for seg Color Line-konsernet og handler om hva som skjer når en av landets største skipsredere, toppledelsen i et fagforbund og statens kontrollører skal samarbeide og samtidig ivareta helt motsatte interesser.
Stopp tjuven! en redningsaksjon for velferdsstaten (2005). Boka handler om viktige bærebjelker i den norske velferdsstaten og hvordan de blir ødelagt gjennom den nyliberale offensiven.
Kurdistan – om fortid, folk og framtid (2002), med Veronica Melå. En praktbok om Kurdistan som sammenfatter kurdernes historie og gir en framstilling av de siste åras utvikling.
Erling Folkvord 
Rødt Oslo inviterer til åpent møte i anledning min nye bok Vår korrupte hovedstad. 
