Erling Folkvord

Arkiv for krigsmotstand-kategorien

Dag 11: Hos bokhandleren i Kabul

No Comments »

august 7th, 2009 Posted 11:10

Det går nesten ikke an å være norsk i Kabul uten å hilse på den nå legendariske «bokhandleren i Kabul». Også vi måtte innom den imponerende bohandelen.

Bokhandleren i Kabul
BOKHANDLEREN I KABUL: Erling Folkvord sammen med bokhandler Shah Muhammad Rais. Foto: Per Gunnar Skotåm.

Nå har jeg bare én dag igjen av det første Afghanistanbesøket mitt. For Per Gunnar Skotåm er det annerledes. Han har vært her fire ganger før og har til sammen oppholdt seg et år i landet.

Vi starta gårsdagen med å kjøre opp på det lille byfjellet midt på høgsletta hvor millionbyen Kabul etter hvert har spredd seg lenger og lenger. I ytterkant av sletta er byen omgitt av virkelige fjell. Flere steder har byen bokstavelig talt klatra oppover skråningen mot fjellet. Det sies at de fattigste bor øverst, der det er lengst veg for å hente vann.

Bak fjellene bortafor Kabul flyplass, ligger Bagram. Sovjetunionen bygde den basen. Nå har det i mange år vært amerikanernes hovedbase med den berykta interneringsleiren. Mange afghanske fanger har blitt mishandla der.

Kjentmannen fra Afghanistankomiteen ga oss en flott start på dagen. Han pekte og fortalte mens vi befant oss på det lille byfjellet og småungene leika rundt oss med drager i ulike farger og fasonger.

Til slutt var vi bortom friluftsbassenget som ble bygd under den sovjetiske okkupasjonen. Med stupetårn i ulike høyder så det flott ut. Det eneste som mangla var vann. Akkurat samme situasjon som i en rekke norske kommuner, tross Arbeiderpartiets «vi skal fylle opp»-løfter for fire år sia. Jeg veit ikke om president Karzai har kommet med liknende løfter.

Bokhandleren

Det går nesten ikke an å være norsk på besøk i Kabul uten å stikke innom hos bokhandler Shah Muhammad Rais. For noen år sia ble han sjofelt behandla av en norsk journalist som han hadde vist stor tillit og invitert inn i familiens private sfære. Jeg syntes det var naturlig å hilse på han og si at jeg som nordmann beklager den dårlige behandlinga.

For øvrig har han et bredt tilbud av Afghanistan-litteratur. Per Gunnar ble stående lenge og dypt konsentrert framfor den første hylla til venstre innafor døra. Her er det utallige titler blant annet fra India, bøker som ikke er tilgjengelig i Norge. Den som skal skaffe seg bred orientering om Afghanistan, bør gå hit. Så får det heller stå sin prøve at utsalgsprisene dessverre er like høye som i Norge.

Etter at han hadde signert sin egen bok til Per Gunnar, la bokhandleren bøkene i en miljøriktig bærepose av papir.

– Vi har slutta med plastposer for lenge siden, sa Shah Muhammad Rais.

– Det får klare seg at de utenlandske soldatene hver dag etterlater seg en halv million plastflasker og annen engangsemballasje.

Offentlig etterforskningsrapporter

Jeg har lyst til å fortelle om et annet spennende besøk vi rakk på turens siste dag. Hos Ahmad Zia Langari i Afghanistans uavhengige menneskerettsorganisasjon fikk vi mye relevant dokumentasjon. Rapportene viser hvordan både de som fører krig mot regjeringa og de utenlandske styrkene begikk dødelige overgrep i 2008. Årsrapportene er trist og tung lesning. De som ønsker å tro at det finnes én part i denne krigen som ikke dreper sivile, bør ikke lese rapportene.

Afghansk lov krever at etterforskingsrapportene etter at sivile er blitt drept i krigshandlinger, skal gjøres tilgjengelig for befolkninga. Før de offentliggjøres skal de oversettes både til dari og pashtu.

Jeg både gleder og gruer meg til den siste dagen i Afghanistan. Jeg har blitt glad i dette landet på en helt annen måte enn før.

Erling Folkvord
Kabul 6. august 2009

Dag 9: En annerledes valgkamp

No Comments »

august 4th, 2009 Posted 10:02

Bare timer etter vi møtte general Mohammad Raziq, og han fortalte oss at sikkerhetssituasjonen i Kabul er god, ble byen rammet av rakettangrep.

Generalen
Foto: Per Gunnar Skotåm.

Den afghanske valgkampen er ikke som den norske. Her er sikkherhetssituasjonen en av de største utfordringene. 17 dager før presidentvalget i Afghanistan møtte vi i dag general Mohammad Rafiq i Den nasjonale afghanske hæren. Med 3000 mannskaper under sin kommando har general Raziq sikkerhetsansvaret for presidenten og hans stab, forsvarsdepartementet og deler av det sentrale Kabul. Han er fra Panshir og var i mange er en framstående kommandant under den nå legendariske lederen Ahmed Shah Massoud. Sistnevnte spilte en ledende rolle i å kaste Sovjetunionens militære styrker ut av Afghanistan.

General Raziqs enhet samarbeider både med andre nasjonale sikkerhetsorganer og ISAF. Mannskapene hans gjennomfører hyppige kontroller og har til enhver tid utrykningsklare styrker om noe skjer. Konklusjonen hans var likevel entydig:

– Sikkerhetssituasjonen i Kabul er god.

Han medga at det er annerledes i andre provinser som er utenfor hans ansvar. Og han presiserte at de er forberedt på at noe kan skje før valget, også i Kabul og at de har en beredskap for slike situasjoner. Vi som er norske på førvalgsbesøk i Afghanistan, la merke til at general Raziq beskrev risikoen i Kabul som lavere enn det som framgikk av sikkerhetsbriefingen vi fikk i ambassaden for ei uke sia.

Klokka 03.55 i natt lokal tid kom meldinga om personskader ved et rakettnedslag ved Macroryan 3, på vegen ut til flyplassen. Nå nettopp fikk vi ei ny melding om at raketter har ramma fire distrikter i Kabul. Så langt er det ikke meldt at mer enn to personer er skadd. Det er også meldt om tre andre eksplosjoner i mer sentrumsnære strøk.

For ytterligere kommentar: 0093 77 41 41 229

Erling Folkvord
Kabul 4. august 2009

Dag 8: Norge i Afghanistan – Noen tar liv og noen gir liv

5 Comments »

august 3rd, 2009 Posted 11:34

Ei uke i Afghanistan har ført med seg mange lærdommer. Når man reiser på egenhånd ser man et annet Afghanistan enn det Forsvaret viser fram.

Jalalabad
Foto: Per Gunnar Skotåm.

Per Gunnar Skotåm og jeg har vært i Afghanistan ei uke. Mange nordmenn som har reist og arbeidet i Afghanistan, har uendelig mye mer kunnskap om landet og folket enn jeg har. Men siden Bondevikregjeringa sendte de første norske soldatene i romjula 2001, er jeg så vidt jeg veit den første norske politikeren som ferdes et par uker i Afghanistan uten militær beskyttelse.

Et annet Afghanistan enn det Forsvaret viser fram
Dette har gitt oss mye nærkontakt med folk, enten de er sivile eller i uniform. Jeg er sikrere nå enn da vi planla turen, på at det er riktig å reise slik. Dermed ser vi et annet Afghanistan enn om vi var medreisende på en av Forsvarets mange fly fra Oslo til Kabul flyplass, med trygg videretransport til den avstengte norske basen i Meymaneh. Jeg husker jo at lederne av de politiske ungdomsorganisasjonene – bortsett fra Rød Ungdom – fikk en svær reportasje i Forsvarets forum etter at de reiste på den måten. Forsvarets representanter som vi møtte i ambassaden i Kabul 28. juli, var svært fornøyd med reportasjen.

Ikke velkomne overalt
Vi har fått merka at folk fra Vesten ikke alltid er velkomne. Slik som da vi var i en slumprega flyktningeleir utafor Kabul. Vi møtte flyktninger som har fått hus og heim bomba til pinneved av amerikanske fly. Mange trodde vi var amerikanere – og noen trodde vi hadde mye penger. Jeg har ingen problemer med å skjønne hva noen av de lutfattige flyktningene hadde lyst til å gjøre med oss i den situasjonen. Vi fulgte råd frå tolken og sjåføren og runda av etter et lærerikt møte med noen av leirbefolkningas talspersoner. Vi sløyfa den planlagte runden mellom telta der sjuke unger trolig vil lide en unødvendig død når vinterkulda setter inn.

Suksessprosjekter som gjør folk sterkere
Besøkene hos MMCs miniklinikk og motorsykkelambulanse ved hovedvegen Kabul – Jalalabad, samme dag som vegen ble stengt i tre timer på grunn av et Talibanangrep og samtalene med jordmorstudentene viste oss norskfinansierte suksessposjekter. Jordmødre gir kvinner trygge forhold under barsel og hjelper nyfødte inn i livet. Jordmorutdanninga forbedrer kvinners liv. Utdanna jordmødre er yrkeskvinner med egen lønnsinntekt. Dette styrker kvinners stilling på landsbygda og bygger noe av grunnlaget for framtidig kvinnefrigjøring.

Hver av de mange MMC-medicene med spesialtilpassa 15 kilos utstyrsryggsekk yter akutthjelp av en kvalitet du ellers bare er mulig ved et lite feltsykehus. Det gjør de etter trafikkulykker, minesprenginger og etter militære angrep, enten angriperne er Taliban eller NATO-soldater. Tusentalls landsbyinnbyggere har fått førstehjelpopplæring fra MMC. De vet derfor hvordan de skal berge liv og begrense skade i de kritiske første minuttene mens de venter på annen hjelp. MMC gjør kvinner og menn tryggere og sterkere i sin egen hverdag.

Sjukehus
Foto: Per Gunnar Skotåm.

Jeg skjønner bedre enn for ei uke sia at bistand av dette slaget styrker menneskene i de afghanske lokalsamfunna. Mennesker som får mer mulighet til å påvirke sin egen trygghet og sikkerhet, blir også bedre i stand til å engasjere seg i arbeidet for å utforme morgendagens Afghanistan.

– Mer verdt enn 50 soldater
Norske soldater kan ikke bidra noe særlig til den slags. Vi bør sammenlikne størrelsen på de norske bistandsmidlene til tiltak som jordmorutdanning og MMC med de nærmere en og en halv milliard kroner som Stortinget i år bruker til å holde drøyt 600 norske soldater i drift i Afghanistan.

Jordmorutdanninga i Jalalabad koster 686 000 kroner i år. 90 prosent kommer fra Norge. En av de som styrer jordmorutdanninga, sa det slik over en tekopp seint i går kveld:

– Jordmødre redder liv hver dag. For Afghanistan er ei nyutdanna jordmor mer verdt enn 50 soldater.

Erling Folkvord
Jalalabad 3. august 2009

Dag 7: Jordmødre, cricket og krig

5 Comments »

august 2nd, 2009 Posted 04:59

Mange av dem som forsvarer det norske bidraget til krigen i Afghanistan trekker fram kvinnefrigjøringa som et viktig argument. For meg ser det ut til at det er helt andre bidrag enn enn bomber og granater som skal til for å bedre kvinnenes situasjon.

Jordmødre
SUKSESSPROSJEKT: Afghanske kvinner blir lært opp til å bli jordmødre. Foto: Per Gunnar Skotåm.

I går møtte vi førsteårsstudentene på jordmorutdanninga ved Jalalabad offentlige sykehus. Om ett år reiser 20 ferdig utdanna jordmødre tilbake til landsbyene sine for å hjelpe gravide og fødende. Jordmorutdanninga i Jalalabad kom i gang i 2002. Dette er ett av suksess-prosjektene den norske Afghanistankomiteen har fått i gang. 244 jordmødre har blitt utdanna til nå. De forandrer afghanske kvinners hverdag.

Dr. Shinwari, som er sykehusdirektør, forteller at Afghanistan fortsatt bare har drøyt 2100 jordmødre. Han anslår at det egentlig er behov for nærmere 8000.

Afghanistan er dessverre helt i verdenstoppen når det gjelder dødsfall for mor og barn i forbindelse med fødsler. Da Afghanistankomiteen starta denne jordmorutdanninga, ble spedbarndødeligheten anslått til 1600 for hver 100000 levende fødte. Færre enn én av ti fødende på landsbygda fikk hjelp fra utdanna helsepersonell i forbindelse med fødselen. Regjeringas mål er å halvere spedbarndødeligheten fram til 2015.

Før vi dro, framførte en av jordmorstudentene en hilsen til Norge på vegne av dem alle:

- Det er viktig at flere familier på landsbygda oppmuntres til å sende døtre til byen for å ta denne utdanninga. Dette handler om å forbedre kvinners hverdag i det afghanske samfunnet. Reduksjon av dødsfall og fødselskomplikasjoner er viktig. De nyutdanna jordmødrene får sjøl viktige jobber i landsbyene og egen inntekt i et svært mannsdominert samfunn. Dette er tiltak som endrer samfunnet.

- Vi takker for den støtten vi har fått fra Norge, sa hun.

– Den trengs veldig og vi håper den vil fortsette. Afghanistans kvinner trenger ei kraftig utviding av jordmorutdanninga både her i Jalalabad og i resten av landet.

Soldater eller sykehus?

Afghanere er lavmælte. De ber ikke om mye. Men dette er ei klar melding om at Norge bør satse mye, mye mer på denne typen utdanningstiltak for kvinner.

Da vi spiste lunsj etterpå, sammen med mannfolka i sykehusledelsen, fortalte direktør Shinwari at det alt er diskusjoner på gang om å få økt den norske støtta til utdanning av jordmødre. Han og kollegene hans så forundra på meg da jeg fortalte at Norge i år bruker langt mer enn én milliard kroner på å dekke utgiftene til å ha drøyt 600 norske soldater her.

Etter omvisninga på jordmorstudiet forstår jeg at de nokså norske kronene som brukes her, de gir konkrete resultater for kvinners frigjøring. Jeg langt fra sikker på at det samme kan sies om de to millioner kronene som Forsvaret i år bruker per norske soldat i Afghanistan.

Krigen er ikke langt unna

Etter lunsjen rusla vi rundt i en fredelig by. Men vi vakte litt mer oppsikt enn vi var glad for. Innbyggerne i Jalalabad er ikke vant med vestlig utseende personer som ferdes blant folk og slår av en prat uten å være utstyrt med skuddsikre vester og væpna beskyttelse.

På et idrettsanlegg stoppa vi opp for å følge utviklinga av en spennende cricketkamp i 40 graders varme. Etter ei stund fant vi det greiest å gå videre. Vi fikk ei følelse av at mange blant publikum så mer på oss enn på kampen som jo var grunnen til at vi alle var der.

Cricketkamp
Foto: Per Gunnar Skotåm.

Men om bygatene var fredelige og hyggelige i går, så er ikke krigen langt unna. På fredagen, da vi besøkte MMCs motorsykkelambulanse på hovedvegen mellom Kabul og Jalalabad, ble hovedvegen mellom de to byene stengt i tre timer. Ei Taliban-gruppe angrep og ødela en lastebil. To bryllupsfølger fra Kabul kjørte forbi oss på den samme hovedvegen. De var heldige og unngikk å være på feil sted til feil tid.

Erling Folkvord
Jalalabad 2. august 2009

Dag 6: Regler som gjør det riktig å drepe sivile?

1 Comment »

august 1st, 2009 Posted 05:12

Behovet for en åpen og offentlig gjennomgang av arbeidsmetodene og engasjementsreglene for norske soldater i Afghanistan har blitt dramatisk forsterka i løpet av mitt opphold i landet. Hva slags regler er det soldatene følger, som gjør det riktig å drepe sivile?

Erling Folkvord i Afghanistan
Foto: Per Gunnar Skotåm.

Selv om det er tidlig morgen her i Jalalabad, er kvikksølvsøyla på termomteret allerede i faretruende fart på veg oppover i retning mot 40 grader. Jalalabad-distriktet er et av de aller frodigste områdene i Afghanistan. Hadde vi ikke hatt annet å gjøre kunne vi ha tatt oss en
morgentur i appelsinlundene ikke langt fra der vi bor.

Per Gunnar og jeg brukte frokosten til enda en gang å snakke igjennom betydninga av forsvarsminister Strøm-Erichsens uttalelser i norske medier i går. Praten vår ble stadig avbrutt av klaprende rotorblader fra amerikanske krigshelikoptre som lander og tar av fra den amerikanske militærbasen like ved. Vi fikk lest nyheter i går kveld da vi etter en del slit kom fram på ei linje med svak internettforbindelse på en helseinstitusjon vi besøkte.

Forsvarsministeren bekrefter det vi har visst siden mandag: Norske soldater drepte sist lørdag en sivil afghaner som aldri var noe anna enn en hardt arbeidende, men fattig familieforsørger. Strøm-Erichsen slår fast at soldatene som drepte 45 åringen som hadde sin ni år gamle sønn på baksetet på motorsykkelen, opptrådte helt i samsvar med de reglene som hun har fastsatt for den norske krigføringa i Afghanistan.

Denne uttalelsen inneholder en slags ryddighet Strøm-Erichsen skal ha honnør for. Hun legger ikke skylda på soldatene eller på den offiseren som satt i høyre sete på det norske militærkjøretøyet og til sjuende og sist tok beslutninga om å avfyre drepende skudd. Det ville heller ikke være riktig å laste soldatene som skjøt for drapet. Derimot burde forsvarsministeren ha innsett og innrømt at det er et paradoks at hun har fastsatt regler som førte til drap på en av de som skulle gis trygghet.

Strøm-Erichsen innrømte jo i går at de reglene hun har fastsatt for den norske krigsføringa i Afghanistan, sier at det er riktig å skyte ubevæpnete sivile som ikke har vist noe tegn til fiendtlig eller truende opptreden overfor ISAF-styrkene.

Det finnes en del motorsykler i landsbyene der den norske regjeringa har tatt på seg ansvar for å bidra til stabilisering og sikring av sivilbefolkningas sikkerhet. For nordmenn som er i området på noen måneders besøk, er det på avstand nokså umulig å se forskjell på en sjølmordsbomber med sprengladning rundt livet og en helt alminnelig landarbeider som er på veg hjem eller på veg til jobb.

Uten å ha sett afghansk kjøretøystatistikk antar jeg at det for hver sjølmordsbomber på motorsykkel finnes titusener afghanere som hver dag bruker motorsykkelen, på veg til eller fra jobb eller av andre grunner. Forsvarsministerens uttalelser i går betyr at hun autoriserer en praksis som går ut på at norske soldater dreper en møtende motorsyklist som ikke har vist noen tegn til fiendtlighet.

Når det er slik, mener jeg det bare finnes ett tiltak som kan hindre at regjeringa vår gjør flere norske soldater til drapsmenn: De norske styrkene må hentes hjem!

Jeg tror også at mange i Norge har vært uvitende om hvilke regler de norske soldatene er beordra til å følge. Det offisielle budskapet som statsminister Jens Stoltenberg og talspersoner for alle stortingspartier har gjentatt og gjentatt, er jo at ISAF-styrkene er i Afghanistan for å skape stabilitet og trygghet for sivilbefolkninga. Dette viser at vi trenger en åpen og offentlig gjennomgang av engasjementsreglene de norske soldatene jobber etter. Disse problemene vil jeg i løpet av kort tid ta opp i et brev til forsvarsministeren.

Erling Folkvord
Jalalabad 1. august 2009

Dag 5: En Afghanistaninnsats Norge kan være stolt av

2 Comments »

juli 31st, 2009 Posted 10:01

Forrige lørdag fikk vi et tragisk eksempel på hvordan norsk krigsinnsats rammer sivilbefolkninga i Afghanistan. I dag har jeg imidlertid fått erfare en innsats som det er grunn til å trekke fram som et positivt eksempel – en innsats som bør styrkes i åra som kommer.

Gatelangs
GATELANGS: Hver dag i Afghanistan byr på nye spennende inntrykk. Foto: Per Gunnar Skotåm.

Nå er det langt på dag. Per Gunnar Skotåm og jeg har vært på reisefot i hele dag. I Kabul var det varmt. Her i Jalalabad er det noe helt anna. For noen dager sia var det 50 grader. I dag er det bare 40. Men så er det en kraftig vind i tillegg.

Vi har fått rikelig mulighet til å se hvor vakker naturen er i Afghanistan. Et av stoppestedene våre i dag var en liten klinikk eller førstehjelpsstasjon ved et av de store vegkryssene på hovedvegen fra Kabul til Jalalabad. Sykepleier Ahmad Sha tok i mot oss. Han bemanner en av de mange stasjonene MMC driver. Bokstavene står for Mobile emergency Medical Center. På haltende norsk kan vi kalle det mobilt akutthelsesenter.

MMC-stasjonen har to små rom i samme bygning som trafikkpolitiet. Ahmad Sha arbeider mest per motorsykkel. Trafikken er farlig her. Mange sier den er farligere enn Taliban. Hver dag har MMC-stasjonen fem eller flere utrykninger til trafikkulykker. Telefonnummeret til MMC-stasjonen er spredd i landsbyene langs hovedvegen. Hender det ei ulykke, kommer telefontilkallinga raskt.

Da kaster Ahmed Sha seg på motorsykkelen med en spesialkonstruert akuttmedisinsk utstyrsryggsekk. Her har han en avansert utstyrssamling. Sjøl har han også ei tilpassa utdanning han har fått gjennom MMC. Mange med alvorlige trafikkskader har berga livet og mange andre har fått mindre alvorlige komplikasjoner fordi motorssykkelambulansen fra MMC har kommet raskt på stedet og gitt svært avansert førstehjelp før den skadde blir transportert til nærmeste sykehus, i Jalalabad eller
i Kabul.

Inne i det lille behandlingsrommet vegg i vegg med trafikkpolitiet tar Amad Sha også i mot personer som er skadd i krigshandlinger. Talibangrupper angriper 2-3 ganger i uka i bygdene ikke langt herfra. Han peker ut retningen mot kampområdene og forteller at Torabora–fjellene ligger et godt stykke bak de åsryggene vi kan se herfra. Når noen blir skada i krigshandlingene og trenger behandling, er det ofte MMC som trår til.

I tillegg til mange slike små akuttstasjoner, har MMC også drevet omfattende opplæring av førstehjelpere i landsbyene. I nesten hver landsby er det en eller flere som har lært hva som er de første, livreddende tiltaka som trengs for å stoppe blødninger, for å stabilisere situasjonen for en hardt skadd person, og så videre. Disse landsbyførstehjelperne trår til straks de er på stedet, og så tilkaller de Ahmed Sha eller en annen motorisert MMC-er.

MMC har i flere år blitt finansiert fra Norge. Dette er Afghanistan-innsats som Norge har grunn til å være stolt av. Det sies at en utlært MMC-biker med spesialryggsekken, slik som sykepleier Ahmed Sha, kan sammenlignes med et lite feltsykehus når det gjelder kompetanse og effektivitet i behandling av livstruende, akutte skader. Han berger liv enten skadene skyldes NATO-bomber, moderne Taliban-geværer eller den livsfarlige biltrafikken på hovedvegen fra Kabul til Jalalabad og videre mot Khyberpasset og Pakistan.

Sjøl om det er mye av norsk innsats i Afghanistan jeg er uenig i, så er det hyggelig å kunne framheve noe som virkelig har lyktes. Det finnes ikke mange eksempler på at pasientene har fått mer helse for hver norske krone enn på de ulike sentrene til MMC.

Erling Folkvord
Jalalabad 31. juli 2009

Dag 3: – Kan klare oss bedre uten soldatene

4 Comments »

juli 29th, 2009 Posted 05:47

Besøket mitt i Afghanistan byr på mange sterke opplevelser. I dag møtte jeg noen få av de tusenvis av mennesker som NATO-styrkene har bomba vekk fra hus og hjem og levebrød i provinsene Helmand og Orugezan i det sørlige Afghanistan. Helmandelva har til alle tider vært livsnerven i et rikt jordbruksområde. Nå renner den gjennom en krigssone der nye familier flykter hver dag.

Flyktninger i Kabul
KABUL: Besøk i flyktningleiren i utkanten av Kabul. Foto: Per Gunnar Skotåm.

Når vi setter oss ned i den nybygde leirhytta som er både moské og undervisningsrom i flyktningleiren i Kabuls utkant, merker jeg fort at de tidligere landarbeiderne Abdull Rahmann og Lal Muhammad er stolte og selvbevisste mennesker. Hytta på fire ganger åtte meter har ett rom. Mens vi sitter og prater kommer fem unge jenter som skal ha undervisning. De og læreren får halve rommet. Vi andre flytter oss nærmere hverandre i den andre halvparten.

Abdul og Rahman ønsker ingen medlidenhet eller almisser fra verden utenfor Afghanistan. De måtte flykte fordi husene deres ble bomba av NATO-fly som kom om igjen og om igjen. De viser meg sine slitte fotografier av drepte familiemedlemmer.

– Vi har alltid vært fattige. Vi levde et enkelt, men likevel godt liv med familiene våre. Vi var landarbeidere og måtte godta at de rike jordeierne bestemte hva som skulle dyrkes. Når de ville dyrke opium, så var det det eneste arbeidet vi kunne få. Da Taliban kom til landsbyen vår, tok de aldri kontakt med oss. Talibanerne som kom utenfra, hadde derimot gode forbindelser med de rike i distriktet, forteller Abdul.

– Men det var husene til oss fattige som ble ødelagt, da NATO bomba landsbyen med den begrunnelsen at Taliban var der, sier han.

Leirhytta
FATTIGDOM: Et sterkt møte med afghanske landarbeidere i leirhytta som både fungerer som skole og moské. Foto: Per Gunnar Skotåm.

Bombeangrepene som tok mange liv, var den ene grunnen til at de flykta. Den andre grunnen var TV-meldinger om at regjeringa ville forby opiumsdyrking. Abdul sier han var redd for at det var han og andre landarbeidere som ville bli straffet for opiumsproduksjonen, mens de rike jordeierne ville gå fri.

Her i flyktningeleiren har de ingenting. Ett av barna til Abdul er alvorlig syk. I Norge ville behandlingen vært enkelt, men verken medisiner eller legebehandling er tilgjengelig her. Sist vinter døde mange av barna i leiren av unødvendige sykdommer.

Jeg spør dem hva de syns regjeringa bør gjøre for dem.

– Jeg har ett ønske, sier Abdul. La meg og familien få et lite stykke jord. La oss få bo der i trygghet slik at vi kan arbeide og produsere mat og annet som det er bruk for. Det er det samme hvor i Afghanistan det er. Men gi oss en garanti om at vi skal vi få lov til å bli værende der. Det har ingen hensikt om Norge sender penger. De pengene vil uansett aldri nå fram til oss.

De har ingen store forhåpninger til valget den 20. august: Karzai har ikke gjort noe for oss, sier de.

Abdul
SKUFFET: Abdul Rahmann er ikke videre imponert over Afghanistans president Hamid Karzai. Foto: Per Gunnar Skotåm.

Når jeg spør om NATO-styrkene bør bli værende i Afghanistan, har de ikke noe kjapt svar. De sier at de høsten 2001 håpet at USA og NATO skulle bringe med seg fred og solidaritet.

– Men de har ikke gjort noe for oss. Vi trenger arbeid og mulighet til selv å skape et bedre liv for oss og familiene våre, sier Abdul og Lal.

– Vi kan klare oss bedre uten de utenlandske soldatene viss regjeringa bare gir oss en sjanse.
Vi er i stand til å være selvhjulpne, hvis vi bare får lov til det.

Seinere på dagen oversetter sjåføren vår det folk snakka om mens jeg satt sammen med Abdul og Lal i leirhytta. Flere trodde vi var amerikanere. Og amerikansk besøk vakte bare bitterhet, hat og forakt blant de tidligere landarbeiderne. Etter å ha hørt hva de har gjennomlevd de siste årene, forstår jeg hvor denne bitterheten og hatet kommer fra.

Erling Folkvord
Kabul 29. juli 2009

Rødt til Afghanistan

3 Comments »

juli 23rd, 2009 Posted 01:40

Arbeidet for å få slutt på den norske deltakelsen i krigen i Afghanistan er en av de viktigste sakene for Rødt både ved høstens stortingsvalg og etterpå. Som det eneste norske partiet har vi stått fjellstøtt på kravet om å hente soldatene hjem og avslutte Norges deltakelse i fortsettelsen av krigen som startet med USAs folkerettsstridige angrep på Afghanistan 7. oktober 2001.

Hent soldatene hjem!

Jeg var med i solidaritetsarbeidet for Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen som starta i 1979 og har mange afghanske venner. Men jeg har aldri besøkt landet før. Derfor er jeg glad for at jeg nå får sjansen til å reise til Afghanistan for å lære mer om landet og hva menneskene der mener om krigen og om hvordan landet kan gjenoppbygges. Jeg reiser først og fremst for å møte afghanere som har ulikt ståsted og ulike syn på krigen og de utenlandske styrkenes innsats. Jeg ønsker å høre både hva afghanske politikere i og utenfor regjeringen mener og hva som er synspunktene til afghanere som arbeider i menneskerettighetsorganisasjoner og annet frivillig arbeid. I tillegg skal jeg møte kontingentsjefen for de norske ISAF-styrkene. Jeg har dessuten bedt om å få besøke den norske avdelingen som er stasjonert i Meymaneh og noen fra de norske styrkene i Kabul-området.

Jeg ser dessuten fram til å få snakke med vanlige afghanere som har levd med krig og okkupasjonsstyrker siden 1970-tallet. Ofrene for krigen fortjener å bli hørt av folk som kommer fra land som fører krig mot dem.

Jeg håper besøket vil gi viktig kunnskap om situasjonen i landet. Norge er i krig, og da har alle vi fredsvenner et ansvar for å løfte saken opp på den politiske dagsordenen. Jeg håper turen min kan bidra til dette.

Les Rødts Afghanistan-hefte her!

Posted in krigsmotstand, valg